Min kone er fra et land der Europas til nå verste diktator satte sitt preg på et helt kontinent, et historisk spor som har påvirket hele 2 halvdel av forrige århundre, og hvor ekkoet fremdeles lyder fra tid til annen. Hun er vokst opp i Berlin, på 80- og 90-tallet hvor neofascistiske ungdommer jaget annerledes utseende og tenkende langs T-baneperrongen. Hun kom til Norge i 1998. Ettermiddagen 22. juli satt vi sammen med venner fra Berlin i dypet av Finnskogen. Temaet var freden vi opplevde i skogen. Så begynte telefonene å ringe. I de første minuttene trodde vi det dreide seg om en bombe i Berlin. Det er november nå. Min kone har begynt å få grå hår.
Et av de verste terrorangrepene fra ekstreme høyre har skjedd i Norge. Et land ofte beskrevet som av melk og honning, der vi holder hverandre naivt i hendene og blir indignerte når noen viser seg å ha det bedre enn snittet. Et land med ett ev verdens beste velferdsordninger, der vi i stor grad tar i mot mennesker fra deler av verden der det ikke er like greit.
Noen sa at dette var begynnelsen på en ny tid, andre har i ettertid sagt at intet har endret seg. Begge har fått rett. Rett i form av at bestemødre med internett har begynt å sende samme hatske brev til journalister med innvandrerbakgrunn. Rett i form av at vi stiller opp for hverandre i minst like stor grad som før, med natteravnaksjoner mot voldtekt og økt grad av frivillighetsarbeid som en reaksjon på terroren. Noen ble skuffet over at valgdeltagelsen var omtrent som ved forrige valg, og hadde ventet seg stormløp og trengsel ved valgurnene. Jeg tror vi faktisk fikk en større valgdeltagelse enn om ikke terroristen hadde slått til – hvis ikke hadde trenden vært ytterligere nedadgående, i takt med minkingen i deltagelse fra de tidligere valgene.
Denne ytringen skal imidlertid handle om et av de fysiske sporene etter 22/7. H-blokka, også kjent som høyblokka eller Statsministerens kontor i dagligtale. Bygningen rommet ikke kun sistnevnte, men også større deler av det departementale statsapparatet da terroristens bombe sprang. Det andre åstedet, Utøya, diskuteres også. Utøyas videre liv bør være opp til brukerne, de som har størst eierskap til dette stedet, å avgjøre. H-blokka, som blir tema videre her, er en bygning og et sted av en langt mer offentlig karakter.
Bygningen, som jeg ikke vil nøle med å karakterisere som et monument, er som fysisk manifestasjon langt mer av allmenn betydning. Den symboliserer staten, som vi alle har et forhold til, uansett side i politikken. Den symboliserer landets reisning som fugl fønix etter en ødeleggende verdenskrig, en framtidsoptimisme og troen på det nye mennesket i det nye samfunnet.
Vi har kanskje et annet syn på verden og samfunnet generelt nå – ikke bare etter terroraksjonen, men allerede før denne inntraff, enn i 1958 da h-blokka ble bygget. Rutenettet i Viksjøs design skulle vise en byråkratisk likhet. Rutene på toppen, hos statsministeren i samme dimensjon som rutene i den nederste etasjene. På slutten av 90-tallet endret dette seg med økt plass- og sikkerhetsbehov for statsministerens kontor, og de ekstra etasjene ble tilføyd. Vi var ikke så like lenger.
For alle i landet er h-blokka et symbol. Det er et kjennemerke for statsmakt, og for trygghet eller for mild undertrykkelse. H-blokka har en fremtoning som gjør at den i nyhetsreportasjer egner seg svært godt som bilde av Moder Stat. Representanter for demokratiet har i 50 år latt seg intervjue foran en av inngangene. Statsministeren, med sine gjester, skuende ut over landet fra møterommene i toppetasjen.
For oss som har bodd i Oslo større deler av livet har også bygningen fått en viktig betydning. Som student på slutten av 80-tallet husker jeg den som en av de relativt få høybyggene i hovedstaden, i selskap av bygninger som Postgirobygget, Shell-bygget og SAS-hotellet. Senere kom Plaza til, med sin skarpe egg mot Oslohimmelen. I dag reiser miniManhattan seg nedenfor sporene på Oslo S, men høyhusene i sentrum av byen er likevel fremdeles så få at de har en luftighet rundt seg. De er utstikkende retningsgivere når en beveger seg rundt i byveven. H-blokka særskilt har uansett en så spesiell form at den alltid har utmerket seg som en av de mer verdige representanter for høyhusene i Oslo. En tydelig signalisering av orden, ro, fasthet og trygghet.
Da støvet hadde lagt seg og de første mannskapene fra de forskjellige redningsetatene tok seg inn i området rundt regjeringskvartalet den katastrofale ettermiddagen, kunne man se gjennom h-blokkas første etasje. I den første tiden etter byggingen av blokka kunne man også det, men da som en del av det mente designet: Biltrafikk og fotgjengere i hovedstaden hadde fri passasje her. Lukketheten og sikkerhetsregimene hadde ennå ikke nådd landet.
Det har allerede blitt skrevet spaltemetere om høyblokkas mulige eller umulige framtid. Arkitekter og kulturminnevernere er stort sett enige om at denne representanten for etterkrigsmodernismen, dens stiltypiskhet og verdifulle kunstverk av internasjonal klasse må bevares. Den øverste representant for kulturvernforvaltningen i Norge, Riksantikvaren, har overlatt spørsmålet til regjeringen, til tross for tidligere faglige innstillinger på at bygget er i en av de høyeste verneklassene for bygningene i regjerningskvartalet.
Stemmer har hevet seg for en riving av bygget. I den grad det viser seg å være i teknisk stand til å restaureres, og dette er det mye som tyder på rent teknisk, vil det ligge dårlig bærekraftstankegang i å bruke ressurser på en farlig og kostbar rivningsprosess. De som saklig har argumentert for riving, blant andre statsråd Åserud og Teknisk ukeblads redaktør Haugstad, har argumentert for at bygningen vil vekke negative følelser.
Kulturminner som minner oss om dramatiske, tragiske, sørgelige og skrekkelige ting finnes det heldigvis ikke mange av – men de er der. Fangeleiren på Øvre Jernvann, Falstadsenteret og Villa Grande er eksempler på dette. De kan være ubehagelige, men de er der som en påminnelse – aldri glemme. Vi trenger denne påminnelsen.
Vernemessig kan en argumentere for at bygningen har blitt endret mye siden opprinnelig konstruksjon: Passasjen på bakkeplan er erstattet av en foajé, den har fått et par ekstra etasjer i en annen stil. Mindre endringer er gjort innvendig. Et vern i form av fredning er dermed uansett ikke mulig, i henhold til de kriterier som gjelder for dette. En form for endring er mer nærliggende å se for seg, gjennom bruk av bærestrukturen, men med påføring av en annen fasade. Den ansvarlige statsråd har nevnt arkitektkonkurranse. Kanskje er nettopp dette måten å skape nye ideer og forslag rundt bærestrukturen som kan vise seg intakt.
Opp av aske og støv vil det reise seg, på den eksisterende strukturen, en bygning som både har i seg stoltheten fra tidligere tider, staheten gjennom den vonde sommeren 2011, og sist, men ikke mist framtidsoptimismen for en stat preget av samhold, toleranse og mangefasetthet. Vil farger prege rutenettet? Vil treslag fra alle verdens hjørner erstatte den tidligere teak’en?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar