Foto © Anke Loska
Institutt for Urbanisme ved Arkitekthøgskolen i Oslo er i en prosess med tilsetting av instituttbestyrer. Jeg søker med dette på stillingen. Den er en nøkkelposisjon innenfor utviklinga av fagområdet byplanlegging, og del av løsningen til utfordringene samfunnet står ovenfor. I dette ligger hvordan byene forstås og videreutvikles. Jeg tror på en fornyet tilnærming til byen, og ønsker å ta utfordringen som ligger i dette. Min erfaring er fra konkret byforming, som utreder av teoretiske og konkrete tilnærminger av byfunksjonelle problemer, og innenfor strategiske veivalg innen arealdisponering på overordnet nivå.
Byenes rolle
Samfunnene i dag står ovenfor mange utfordringer. De etter min mening største to dreier seg rundt a). utnyttinga av naturressursene og b). integrering av mennesker i en migrerende situasjon. Begge utfordringer er globale, og løsningen til begge ligger i – byutvikling.
Søkenen etter den bærekraftige byen har vært i gang lenge innen akademia og offentlig planforvaltning internasjonalt. Den reelle utfordringen i den store mengden av forskning og forsøksprogrammer som gjennomføres på feltet, er de vidt forskjellige utgangspunktene forskningen og forvaltningen har. Det som man kan konstatere er at produksjon, tjenesteyting og levd liv i størst grad finner sted innen habitater definert som urbane. Forskning blir dermed relevant her.
Det er produsert gode og mindre gode svar på utfordringene. Løsningen ligger i å kombinere den allerede eksisterende vitenen og finne manglende forskningsaspekter, for dermed videre kunne søke å oppnå et helhetssyn.
Akademias ansvar
I den akademisk-teoretiske tradisjon innen arkitekturfaget lå løsningen på de fleste problemer i den fysiske utformingen, i den estetisk-funksjonelle løsningen. Innenfor den planrettede delen av faget dukket imidlertid mot slutten av forrige århundre forslag til løsninger som mer søkte å knytte samfunnsmessig utvikling til svarene. Dette er et spor som er viktig å følge innen planfaget.
Byen er i ferd med å aksepteres som menneskets mest viktige arena for produksjon, medregnet produksjon av negative effekter (sosial nød, forurensing) og produksjon av levet liv. Den humane byen bør være løsningen, og akademias oppgaver ligger i dag innenfor dette. Jeg ønsker å dreie utdanning av kommende kull byformere, The Younglings, i retning av denne helhetlige forståelsen av menneskelig habitat.
Konklyse (analyse og konklusjon)
Som nevnt over ser jeg utfordringen som ligger i en posisjon som denne, ved å endre et fag, og å lede et akademisk miljø av sterke personligheter og sterke fokus på faglig innretning. Jeg tror likevel en ledet utvikling av faget er mulig, og at endring kan komme over tid.
Jeg tror på at akademia må fortsette sin utadretta virksomhet, både på deling av kunnskap og innhenting av viten. Fremtiden bygger alltid på fortiden, endringer kommer alltid gradvis, og alt det dér. Vesentlig for denne stillingen mener jeg er å søke å nå fram til en ny holdning til byen, ikke kun innenfor faget urbanisme i akademia, men også holdningen til byen som sådan generelt.
Forrige nummer av Plan (2/2011) hadde fokus på arealplanleggerutdanningen. Ved Litteraturhuset har det i januar og februar i år vært fokus på arkitektens rolle som omgivelsesformer i samfunnet, dennes makt og påvirkningsevne, som en del av NALs markering av Arkitekturens år. En av nestorene innen byplanlegging i landet, Rolf Jensen, aktualiserer også temaet i siste nummer av Plan (3-4/2011).
Felles for diskursen omkring omgivelsesformerne kan oppsummeres slik: De tradisjonelle omgivelsesformerne; profesjonsgruppene som kan defineres innenfor kategoriene arkitekter, byplanleggere og arealplanleggere, opplever i økende grad at andre grupper får mer å si i omgivelsesproduksjonen. Dette fører kanskje til økt frustrasjon hos noen, men er etter min mening en uunngåelig utvikling i vår tid med mulighet sterkere individuell påvirkningskraft, økt bevissthet omkring deltaking i prosesser og generelt økt utdanningsnivå. Dette leder til at profesjonene må tåle å bli gått nærmere inn på klingen – og kontre dette med å øke egen kompetanse. Nøkkelen er tverrfaglighet og det å evne å se de større sammenhengene i samtidsutviklingen.
I tillegg synes det å være en forgubbing i fagene som befatter seg med omgivelsesforming. Unntaket er arkitekt- og designerutdanningene, som for så vidt kun befatter seg med det rent formale inne omgivelsesforming, disse delene av faget opplever en jevn økning av søkere.
Vi lever i en tid hvor det kan synes som menneskets konsumpsjon og forhold til forbruk av ressurser er i ferd med å nå grenser som gjør at effekter slår tilbake på oss. Knapphet i energi- og matvareressurser, klimaeffekter, masseutrydding av plante- og dyrearter har gitt oss den antropocene tidsalder. Vi er i ferd med å forme Jorden mer enn vi aner, mer enn vi hadde tenkt, mer enn hva klokt er.
All menneskelig aktivitet er knyttet til areal. Selv med vinger, hjul eller inne i bygninger, trenger vi til syvende og sist jorden til å utføre våre aktiviteter på. Hvis vi skal utfolde oss på en slik måte at fremtidens mennesker også skal kunne leve sine liv, må vi begynne der vi har plantet våre føtter – vi må begynne med arealene.
Cometh of the Younglings.
