(c) Anke Loska 2013

Å bygge nye bydeler versus å gjenbruke eksisterende byområder: Hva er mest klimavennlig?

På tross av politisk uenighet internasjonalt om utslippskutt har de fleste land vedtatt en eller annen form for reduksjon av klimagasser, konkret formulert med mengde og mål i tid. Globalt kommer omkring 1/3 av de menneskeskapte klimagassutslippene fra virksomhet som knytter seg til av bygg og anlegg - konstruksjon eller bruk. Samtidig har menneskehetens økende andel som bor i tettbebygde (urbane) strøk passert 50 prosent. For vestlige land ligger snittet omkring 80 prosent.

Det er derfor nærliggende å se mot den urbaniserte delen av befolkningen for å finne midler til hvordan å redusere klimagassutslippene per capita. Det er også i byene vi finner det største trykket i byggeindustrien. Det trengs mer forskning på om det på by- eller bydelsnivå kan bevises om det er mer klimavennlig å gjenbruke deler eller hele av bestående strukturer enn å bygge nytt, sett i et overordnet byplanperspektiv. Life Cycle Assessment (LCA) er svaret.

Mangelen på verktøy

Problemstillingen kan snevres inn til et mål om å bidra til forbedringer av planverktøyet for å legge grunnlaget for mer bærekraftige byer. Et mål er å komme frem til konklusjoner og beregninger som best kan håndtere dette på kvartalsnivå –bydelsnivå, og bidra til beregningsmetoder som kan måle disse forbedringene – i et helhetlig perspektiv.

 Det er et problem i dagens nye tekniske forskrift og dagens debatt rundt energibruk (bla i prosjektet Framtidens byer) at fokus for en uproporsjonal stor del dreier seg om etterisolering og passivhus. Det er en tendens til bare å konsentrere seg om energibruk i byggets levetid (og dette settes til 60 år som er meget kort sett i reell tidshorisont)- ikke om klimabelastninger ved nybygg/riving, vedlikeholdssykluser, transportaspektet, energikildens miljøbelastning etc.

 Eiendommer som vernes vil få et annet sett med premisser for livsløpsberegninger bare ved å inkludere byggenes forlengede levetid. Det kan synes som viktig å få frem beregningsmetoder som er sterkere basert på klimagassutslipp pr kvadratmeter i et livsløpsperspektiv – Life Cycle Assessment (LCA).

De nye og forbedrede byggemetodene

I arbeidet med å finne frem til klimavennlige måter å bygge på, finnes det en mengde tall på energibruk i bygninger bygget på nye og mer klimavennlige måter. Beregningene tar i hovedsak for seg bruk av energi til oppvarming, da dette utgjør omkring ni tideler av energibruken i en ferdig bygning. Øvrig energibruk (lys, elektriske apparater) er ikke undersøkt i så stor grad, da det ikke vil innebære miljøgevinst i samme klasse ved å se på rasjonalisering her. Beregningene har blant annet resultert i nye offentlige byggestandarder for nybygg.

Livsløpsstandard må inn i beregningene

Det er imidlertid lite statistikk som beregner inn energibruken som ligger i selve byggeprosessen av en bygning. Hvor mye energi er benyttet til å støpe aluminiumsdelene, til å prosessere 3-lagsglassene, og hvor langt er de fraktet? Videre har bygninger bygget i dag en livsløpsstandard av en annen grad enn tidligere byggverk, da de kan være beregnet til å vare så kort tid som ned i 20-30 år. Hvor mye redusert utslipp av klimagasser ligger i å benytte en bygning som allerede har eksistert i 100 år, fremfor å bygge en ny som er egenforsynt med energi eller har høy isolasjonsgrad?
 
Er gjenbruk bedre?
Formålet med å finne klimatall for gjenbruk av byområder er å bidra til skape verktøy for bærekraftig utvikling av byer og bydelsområder. Ny planlov vektlegger i sterkere grad enn tidligere miljøaspektet i planlegging og bygging.  Overordnet politikk for bærekraftig byutvikling reflekteres også i Regjeringens satsingsområder, bl a i prosjektet Framtidens byer.

Det eksisterer allerede et forvaltningsmiljø og et forskningsmiljø som har utført beregninger og produsert modeller for beregning av energibruk i bygninger. Noe mindre materiale finnes for inkludering av livsløp i klimaregnskapet. Disse dataene må sammenstilles. Eksisterende bygg versus nye må undersøkes, eventuelt i tillegg til å se om det er hensiktsmessig å inkludere beregninger av ombygginger (ombygging av eksisterende bygg).  De nye dataene må videre beregnes opp på by- eller bydelsnivå for å finne byens eller bydelens totale klimagassavtrykk. Ved å beregne avtrykk på kvadratmeternivå og sammenstille denne med statistiske tall for bolig- og arbeidsplasstørrelse, er det videre mulig å beregne klimagassutslipp per person beboende eller  arbeidende i de forskjellige typer byområder, ut i fra byområdets type bebyggelse.

Beregningene vil i første omgang ikke bli uttømmende, da den vil basere seg på statistikk og beregninger, samt at ikke alle byområder vil være så ensartede at beregninger i praksis lar seg gjøre. De vil likevel gi en sterk indikasjon.

Det finnes altså til en viss grad materiale på detalj- og objektnivå i forhold til klimagassutslipp fra våre bygde fysiske omgivelser. De fleste problemstillinger omkring bærekraftig byutvikling omhandler areal- og transportpolitikk. Eksisterende bystrukturer sett opp mot utvikling av nye byområder er lite problematisert. Lite er gjort når det gjelder miljømerking av eksisterende hele byer eller byområder. Dette reflekteres også i det svært lite materialet som finnes spesifikt på dette temaet.

Da CO₂ regnes som den klimagassen som i størst volum omsettes mellom atmosfære og menneskeskapt aktivitet, bør forskningsmiljøet prioritere å se på effekter av denne gassen.

 Mål

I et forskningsprosjekt vil målet alltid være bevegelig. Målsetningene vil være generelle, og kan endres av nye forutsetninger som kommer fram under forskningsprosjektets gang.

Vi vet likevel at vi trenger kunnskap om:

 

·         Metoder og verktøy for miljøvurdering i forhold til byplanlegging.
·         Sammenstilling av tidligere forskningsarbeid rundt eksisterende bygningsmasses iboende miljøegenskaper på storskala by- eller bydelsområdenivå.
·         Betydningen av bygg og bygningsdelers levetid for det totale livsløpsregnskapet og den miljømessige betydningen av forskjellig materialbruk.
·         Lovgivning og øvrige rammebetingelser for bærekraftig byutvikling, sett i perspektiv fra ovenstående punkter.

I byene ligger farene for framtidens klima. Samtidig finnes også løsningene her. La oss finne dem.

Kjernen består

Min kone er fra et land der Europas til nå verste diktator satte sitt preg på et helt kontinent, et historisk spor som har påvirket hele 2 halvdel av forrige århundre, og hvor ekkoet fremdeles lyder fra tid til annen. Hun er vokst opp i Berlin, på 80- og 90-tallet hvor neofascistiske ungdommer jaget annerledes utseende og tenkende langs T-baneperrongen. Hun kom til Norge i 1998. Ettermiddagen 22. juli satt vi sammen med venner fra Berlin i dypet av Finnskogen. Temaet var freden vi opplevde i skogen. Så begynte telefonene å ringe. I de første minuttene trodde vi det dreide seg om en bombe i Berlin. Det er november nå. Min kone har begynt å få grå hår.

Et av de verste terrorangrepene fra ekstreme høyre har skjedd i Norge. Et land ofte beskrevet som av melk og honning, der vi holder hverandre naivt i hendene og blir indignerte når noen viser seg å ha det bedre enn snittet. Et land med ett ev verdens beste velferdsordninger, der vi i stor grad tar i mot mennesker fra deler av verden der det ikke er like greit.

Noen sa at dette var begynnelsen på en ny tid, andre har i ettertid sagt at intet har endret seg. Begge har fått rett. Rett i form av at bestemødre med internett har begynt å sende samme hatske brev til journalister med innvandrerbakgrunn. Rett i form av at vi stiller opp for hverandre i minst like stor grad som før, med natteravnaksjoner mot voldtekt og økt grad av frivillighetsarbeid som en reaksjon på terroren. Noen ble skuffet over at valgdeltagelsen var omtrent som ved forrige valg, og hadde ventet seg stormløp og trengsel ved valgurnene. Jeg tror vi faktisk fikk en større valgdeltagelse enn om ikke terroristen hadde slått til – hvis ikke hadde trenden vært ytterligere nedadgående, i takt med minkingen i deltagelse fra de tidligere valgene.

Denne ytringen skal imidlertid handle om et av de fysiske sporene etter 22/7. H-blokka, også kjent som høyblokka eller Statsministerens kontor i dagligtale. Bygningen rommet ikke kun sistnevnte, men også større deler av det departementale statsapparatet da terroristens bombe sprang. Det andre åstedet, Utøya, diskuteres også. Utøyas videre liv bør være opp til brukerne, de som har størst eierskap til dette stedet, å avgjøre. H-blokka, som blir tema videre her, er en bygning og et sted av en langt mer offentlig karakter.

Bygningen, som jeg ikke vil nøle med å karakterisere som et monument, er som fysisk manifestasjon langt mer av allmenn betydning. Den symboliserer staten, som vi alle har et forhold til, uansett side i politikken. Den symboliserer landets reisning som fugl fønix etter en ødeleggende verdenskrig, en framtidsoptimisme og troen på det nye mennesket i det nye samfunnet.

Vi har kanskje et annet syn på verden og samfunnet generelt nå – ikke bare etter terroraksjonen, men allerede før denne inntraff, enn i 1958 da h-blokka ble bygget. Rutenettet i Viksjøs design skulle vise en byråkratisk likhet. Rutene på toppen, hos statsministeren i samme dimensjon som rutene i den nederste etasjene. På slutten av 90-tallet endret dette seg med økt plass- og sikkerhetsbehov for statsministerens kontor, og de ekstra etasjene ble tilføyd. Vi var ikke så like lenger.

For alle i landet er h-blokka et symbol. Det er et kjennemerke for statsmakt, og for trygghet eller for mild undertrykkelse. H-blokka har en fremtoning som gjør at den i nyhetsreportasjer egner seg svært godt som bilde av Moder Stat.  Representanter for demokratiet har i 50 år latt seg intervjue foran en av inngangene. Statsministeren, med sine gjester, skuende ut over landet fra møterommene i toppetasjen.

For oss som har bodd i Oslo større deler av livet har også bygningen fått en viktig betydning. Som student på slutten av 80-tallet husker jeg den som en av de relativt få høybyggene i hovedstaden, i selskap av bygninger som Postgirobygget, Shell-bygget og SAS-hotellet. Senere kom Plaza til, med sin skarpe egg mot Oslohimmelen. I dag reiser miniManhattan seg nedenfor sporene på Oslo S, men høyhusene i sentrum av byen er likevel fremdeles så få at de har en luftighet rundt seg. De er  utstikkende retningsgivere når en beveger seg rundt i byveven. H-blokka særskilt har uansett en så spesiell form at den alltid har utmerket seg som en av de mer verdige representanter for høyhusene i Oslo. En tydelig signalisering av orden, ro, fasthet og trygghet.

Da støvet hadde lagt seg og de første mannskapene fra de forskjellige redningsetatene tok seg inn i området rundt regjeringskvartalet den katastrofale ettermiddagen, kunne man se gjennom h-blokkas første etasje. I den første tiden etter byggingen av blokka kunne man også det, men da som en del av det mente designet: Biltrafikk og fotgjengere i hovedstaden hadde fri passasje her. Lukketheten og sikkerhetsregimene hadde ennå ikke nådd landet.

Det har allerede blitt skrevet spaltemetere om høyblokkas mulige eller umulige framtid. Arkitekter og kulturminnevernere er stort sett enige om at denne representanten for etterkrigsmodernismen, dens stiltypiskhet og verdifulle kunstverk av internasjonal klasse må bevares. Den øverste representant for kulturvernforvaltningen i Norge, Riksantikvaren, har overlatt spørsmålet til regjeringen, til tross for tidligere faglige innstillinger på at bygget er i en av de høyeste verneklassene for bygningene i regjerningskvartalet.

Stemmer har hevet seg for en riving av bygget. I den grad det viser seg å være i teknisk stand til å restaureres, og dette er det mye som tyder på rent teknisk, vil det ligge dårlig bærekraftstankegang i å bruke ressurser på en farlig og kostbar rivningsprosess. De som saklig har argumentert for riving, blant andre statsråd Åserud og Teknisk ukeblads redaktør Haugstad, har argumentert for at bygningen vil vekke negative følelser.

Kulturminner som minner oss om dramatiske, tragiske, sørgelige og skrekkelige ting finnes det heldigvis ikke mange av – men de er der. Fangeleiren på Øvre Jernvann, Falstadsenteret og Villa Grande er eksempler på dette. De kan være ubehagelige, men de er der som en påminnelse – aldri glemme. Vi trenger denne påminnelsen.

Vernemessig kan en argumentere for at bygningen har blitt endret mye siden opprinnelig konstruksjon: Passasjen på bakkeplan er erstattet av en foajé, den har fått et par ekstra etasjer i en annen stil. Mindre endringer er gjort innvendig. Et vern i form av fredning er dermed uansett ikke mulig, i henhold til de kriterier som gjelder for dette. En form for endring er mer nærliggende å se for seg, gjennom bruk av bærestrukturen, men med påføring av en annen fasade. Den ansvarlige statsråd har nevnt arkitektkonkurranse. Kanskje er nettopp dette måten å skape nye ideer og forslag rundt bærestrukturen som kan vise seg intakt.

Opp av aske og støv vil det reise seg, på den eksisterende strukturen, en bygning som både har i seg stoltheten fra tidligere tider, staheten gjennom den vonde sommeren 2011, og sist, men ikke mist framtidsoptimismen for en stat preget av samhold, toleranse og mangefasetthet. Vil farger prege rutenettet? Vil treslag fra alle verdens hjørner erstatte den tidligere teak’en?

Vi lever i verdens beste land. Dette er det enkle argument for at h-blokka må bevares. Kjernen i dét våre forgjengere kjempet for – står der. Fasaden er revet vekk, bygningen er delvis naken. Men hovedstrukturen består. Slik sett vil en endret og samtidig delvis bevart h-blokk for alltid bli et monument, både over det tragiske som skjedde, men også over samfunnet som ”sto han av”, og snart fremsto som, med statsministerens ord – mer åpent, mer inkluderende