(c) Anke Loska 2013

Å bygge nye bydeler versus å gjenbruke eksisterende byområder: Hva er mest klimavennlig?

På tross av politisk uenighet internasjonalt om utslippskutt har de fleste land vedtatt en eller annen form for reduksjon av klimagasser, konkret formulert med mengde og mål i tid. Globalt kommer omkring 1/3 av de menneskeskapte klimagassutslippene fra virksomhet som knytter seg til av bygg og anlegg - konstruksjon eller bruk. Samtidig har menneskehetens økende andel som bor i tettbebygde (urbane) strøk passert 50 prosent. For vestlige land ligger snittet omkring 80 prosent.

Det er derfor nærliggende å se mot den urbaniserte delen av befolkningen for å finne midler til hvordan å redusere klimagassutslippene per capita. Det er også i byene vi finner det største trykket i byggeindustrien. Det trengs mer forskning på om det på by- eller bydelsnivå kan bevises om det er mer klimavennlig å gjenbruke deler eller hele av bestående strukturer enn å bygge nytt, sett i et overordnet byplanperspektiv. Life Cycle Assessment (LCA) er svaret.

Mangelen på verktøy

Problemstillingen kan snevres inn til et mål om å bidra til forbedringer av planverktøyet for å legge grunnlaget for mer bærekraftige byer. Et mål er å komme frem til konklusjoner og beregninger som best kan håndtere dette på kvartalsnivå –bydelsnivå, og bidra til beregningsmetoder som kan måle disse forbedringene – i et helhetlig perspektiv.

 Det er et problem i dagens nye tekniske forskrift og dagens debatt rundt energibruk (bla i prosjektet Framtidens byer) at fokus for en uproporsjonal stor del dreier seg om etterisolering og passivhus. Det er en tendens til bare å konsentrere seg om energibruk i byggets levetid (og dette settes til 60 år som er meget kort sett i reell tidshorisont)- ikke om klimabelastninger ved nybygg/riving, vedlikeholdssykluser, transportaspektet, energikildens miljøbelastning etc.

 Eiendommer som vernes vil få et annet sett med premisser for livsløpsberegninger bare ved å inkludere byggenes forlengede levetid. Det kan synes som viktig å få frem beregningsmetoder som er sterkere basert på klimagassutslipp pr kvadratmeter i et livsløpsperspektiv – Life Cycle Assessment (LCA).

De nye og forbedrede byggemetodene

I arbeidet med å finne frem til klimavennlige måter å bygge på, finnes det en mengde tall på energibruk i bygninger bygget på nye og mer klimavennlige måter. Beregningene tar i hovedsak for seg bruk av energi til oppvarming, da dette utgjør omkring ni tideler av energibruken i en ferdig bygning. Øvrig energibruk (lys, elektriske apparater) er ikke undersøkt i så stor grad, da det ikke vil innebære miljøgevinst i samme klasse ved å se på rasjonalisering her. Beregningene har blant annet resultert i nye offentlige byggestandarder for nybygg.

Livsløpsstandard må inn i beregningene

Det er imidlertid lite statistikk som beregner inn energibruken som ligger i selve byggeprosessen av en bygning. Hvor mye energi er benyttet til å støpe aluminiumsdelene, til å prosessere 3-lagsglassene, og hvor langt er de fraktet? Videre har bygninger bygget i dag en livsløpsstandard av en annen grad enn tidligere byggverk, da de kan være beregnet til å vare så kort tid som ned i 20-30 år. Hvor mye redusert utslipp av klimagasser ligger i å benytte en bygning som allerede har eksistert i 100 år, fremfor å bygge en ny som er egenforsynt med energi eller har høy isolasjonsgrad?
 
Er gjenbruk bedre?
Formålet med å finne klimatall for gjenbruk av byområder er å bidra til skape verktøy for bærekraftig utvikling av byer og bydelsområder. Ny planlov vektlegger i sterkere grad enn tidligere miljøaspektet i planlegging og bygging.  Overordnet politikk for bærekraftig byutvikling reflekteres også i Regjeringens satsingsområder, bl a i prosjektet Framtidens byer.

Det eksisterer allerede et forvaltningsmiljø og et forskningsmiljø som har utført beregninger og produsert modeller for beregning av energibruk i bygninger. Noe mindre materiale finnes for inkludering av livsløp i klimaregnskapet. Disse dataene må sammenstilles. Eksisterende bygg versus nye må undersøkes, eventuelt i tillegg til å se om det er hensiktsmessig å inkludere beregninger av ombygginger (ombygging av eksisterende bygg).  De nye dataene må videre beregnes opp på by- eller bydelsnivå for å finne byens eller bydelens totale klimagassavtrykk. Ved å beregne avtrykk på kvadratmeternivå og sammenstille denne med statistiske tall for bolig- og arbeidsplasstørrelse, er det videre mulig å beregne klimagassutslipp per person beboende eller  arbeidende i de forskjellige typer byområder, ut i fra byområdets type bebyggelse.

Beregningene vil i første omgang ikke bli uttømmende, da den vil basere seg på statistikk og beregninger, samt at ikke alle byområder vil være så ensartede at beregninger i praksis lar seg gjøre. De vil likevel gi en sterk indikasjon.

Det finnes altså til en viss grad materiale på detalj- og objektnivå i forhold til klimagassutslipp fra våre bygde fysiske omgivelser. De fleste problemstillinger omkring bærekraftig byutvikling omhandler areal- og transportpolitikk. Eksisterende bystrukturer sett opp mot utvikling av nye byområder er lite problematisert. Lite er gjort når det gjelder miljømerking av eksisterende hele byer eller byområder. Dette reflekteres også i det svært lite materialet som finnes spesifikt på dette temaet.

Da CO₂ regnes som den klimagassen som i størst volum omsettes mellom atmosfære og menneskeskapt aktivitet, bør forskningsmiljøet prioritere å se på effekter av denne gassen.

 Mål

I et forskningsprosjekt vil målet alltid være bevegelig. Målsetningene vil være generelle, og kan endres av nye forutsetninger som kommer fram under forskningsprosjektets gang.

Vi vet likevel at vi trenger kunnskap om:

 

·         Metoder og verktøy for miljøvurdering i forhold til byplanlegging.
·         Sammenstilling av tidligere forskningsarbeid rundt eksisterende bygningsmasses iboende miljøegenskaper på storskala by- eller bydelsområdenivå.
·         Betydningen av bygg og bygningsdelers levetid for det totale livsløpsregnskapet og den miljømessige betydningen av forskjellig materialbruk.
·         Lovgivning og øvrige rammebetingelser for bærekraftig byutvikling, sett i perspektiv fra ovenstående punkter.

I byene ligger farene for framtidens klima. Samtidig finnes også løsningene her. La oss finne dem.

Cometh of the Younglings

Foto © Anke Loska

Institutt for Urbanisme ved Arkitekthøgskolen i Oslo er i en prosess med tilsetting av instituttbestyrer. Jeg søker med dette på stillingen. Den er en nøkkelposisjon innenfor utviklinga av fagområdet byplanlegging, og del av løsningen til utfordringene samfunnet står ovenfor. I dette ligger hvordan byene forstås og videreutvikles. Jeg tror på en fornyet tilnærming til byen, og ønsker å ta utfordringen som ligger i dette. Min erfaring er fra konkret byforming, som utreder av teoretiske og konkrete tilnærminger av byfunksjonelle problemer, og innenfor strategiske veivalg innen arealdisponering på overordnet nivå.

Byenes rolle

Samfunnene i dag står ovenfor mange utfordringer. De etter min mening største to dreier seg rundt a). utnyttinga av naturressursene og b). integrering av mennesker i en migrerende situasjon. Begge utfordringer er globale, og løsningen til begge ligger i – byutvikling.

Søkenen etter den bærekraftige byen har vært i gang lenge innen akademia og offentlig planforvaltning internasjonalt. Den reelle utfordringen i den store mengden av forskning og forsøksprogrammer som gjennomføres på feltet, er de vidt forskjellige utgangspunktene forskningen og forvaltningen har. Det som man kan konstatere er at produksjon, tjenesteyting og levd liv i størst grad finner sted innen habitater definert som urbane. Forskning blir dermed relevant her.

Det er produsert gode og mindre gode svar på utfordringene. Løsningen ligger i å kombinere den allerede eksisterende vitenen og finne manglende forskningsaspekter, for dermed videre kunne søke å oppnå et helhetssyn.

Akademias ansvar

I den akademisk-teoretiske tradisjon innen arkitekturfaget lå løsningen på de fleste problemer i den fysiske utformingen, i den estetisk-funksjonelle løsningen. Innenfor den planrettede delen av faget dukket imidlertid mot slutten av forrige århundre forslag til løsninger som mer søkte å knytte samfunnsmessig utvikling til svarene. Dette er et spor som er viktig å følge innen planfaget.

Byen er i ferd med å aksepteres som menneskets mest viktige arena for produksjon, medregnet produksjon av negative effekter (sosial nød, forurensing) og produksjon av levet liv. Den humane byen bør være løsningen, og akademias oppgaver ligger i dag innenfor dette. Jeg ønsker å dreie utdanning av kommende kull byformere, The Younglings, i retning av denne helhetlige forståelsen av menneskelig habitat.

Konklyse (analyse og konklusjon)

Som nevnt over ser jeg utfordringen som ligger i en posisjon som denne, ved å endre et fag, og å lede et akademisk miljø av sterke personligheter og sterke fokus på faglig innretning.  Jeg tror likevel en ledet utvikling av faget er mulig, og at endring kan komme over tid.

Jeg tror på at akademia må fortsette sin utadretta virksomhet, både på deling av kunnskap og innhenting av viten. Fremtiden bygger alltid på fortiden,  endringer kommer alltid gradvis, og alt det dér. Vesentlig for denne stillingen mener jeg er å søke å nå fram til en ny holdning til byen, ikke kun innenfor faget urbanisme i akademia, men også holdningen til byen som sådan generelt.

Forrige nummer av Plan (2/2011) hadde fokus på arealplanleggerutdanningen. Ved Litteraturhuset har det i januar og februar i år vært fokus på arkitektens rolle som omgivelsesformer i samfunnet, dennes makt og påvirkningsevne, som en del av NALs markering av Arkitekturens år. En av nestorene innen byplanlegging i landet, Rolf Jensen, aktualiserer også temaet i siste nummer av Plan (3-4/2011).

Felles for diskursen omkring omgivelsesformerne kan oppsummeres slik: De tradisjonelle omgivelsesformerne; profesjonsgruppene som kan defineres innenfor kategoriene arkitekter, byplanleggere og arealplanleggere, opplever i økende grad at andre grupper får mer å si i omgivelsesproduksjonen. Dette fører kanskje til økt frustrasjon hos noen, men er etter min mening en uunngåelig utvikling i vår tid med mulighet sterkere individuell påvirkningskraft, økt bevissthet omkring deltaking i prosesser og  generelt økt utdanningsnivå. Dette leder til at profesjonene må tåle å bli gått nærmere inn på klingen – og kontre dette med å øke egen kompetanse. Nøkkelen er tverrfaglighet og det å evne å se de større sammenhengene i samtidsutviklingen.

I tillegg synes det å være en forgubbing i fagene som befatter seg med omgivelsesforming. Unntaket er arkitekt- og designerutdanningene, som for så vidt kun befatter seg med det rent formale inne omgivelsesforming, disse delene av faget opplever en jevn økning av søkere.

Vi lever i en tid hvor det kan synes som menneskets konsumpsjon og forhold til forbruk av ressurser er i ferd med å nå grenser som gjør at effekter slår tilbake på oss. Knapphet i energi- og matvareressurser, klimaeffekter, masseutrydding av plante- og dyrearter har gitt oss den antropocene tidsalder. Vi er i ferd med å forme Jorden mer enn vi aner, mer enn vi hadde tenkt, mer enn hva klokt er.

All menneskelig aktivitet er knyttet til areal. Selv med vinger, hjul eller inne i bygninger, trenger vi til syvende og sist jorden til å utføre våre aktiviteter på. Hvis vi skal utfolde oss på en slik måte at fremtidens mennesker også skal kunne leve sine liv, må vi begynne der vi har plantet våre føtter – vi må begynne med arealene.

Cometh of the Younglings.